Stefan Emmerhoff (59) sitter på benken i sommersola utenfor Domkirken. Ferieklar ungdom feirer siste skoledag med opptog, musikk og trommer, og Domkirkeplassen yrer av liv. Den nytilsatte domprosten kikker smilende rundt seg.
– Hva tenker du, her du sitter midt i ditt nye prosti?
– Her er det veldig lett å kjenne på både storhet og stolthet. Dette stedet er både sentrum i byen og i en jubileumsfeiring vi skal forberede de nærmeste årene. Byens og domkirkens 900 års-jubileum er det samme, denne kirken har vært med på definere byen. Så det er godt sitte her nå. Godt å tenke de store linjene og spennende å tenke framover.
Stefan Emmerhoff har vært prost i Ytre Stavanger de fire siste årene. 1. september blir Emmerhoff innsatt som prost i Stavanger domprosti etter Anne Lise Ådnøy. Siden han ble ordinert i Randaberg i 1986, er det et mangfoldig virke Emmerhoff kan se tilbake på.
– Hva vil du si har vært med å prege din måte å være prest på?
Emmerhoff lar blikket vandre nedover mot vågen.
– Noe av det som har preget meg, er at jeg før og under studiene jobbet som servicemann på kaien. Jeg jobbet også på Flaggruten mellom Stavanger og Bergen. Jeg ble en del av miljøet, både blant reisende og de som jobbet der. Det innebar møter med vanlige mennesker, på båter og langs kaien. Jeg er glad i det alminnelige, og glad i hverdagen.
– Jeg ble ordinert i 1986 i Randaberg og begynte som prest der, hvor jeg hadde min ungdomstid. Plutselig var jeg prest på skolen jeg selv hadde vært elev på. Det betydde at jeg ikke kunne prøve å være noen andre enn den jeg egentlig var, folk kjente meg.
Viktig Vardeneset-periode
– Deretter bar det videre til Vardeneset, der jeg og min familie fikk være med å bygge opp en menighet fra bunnen av. Det første halve året jeg var prest der, tok jeg for meg ganske mange gater og brukte et par kvelder i uka på å ringe på dører og si «Hei, jeg er den nye presten». Det førte til så mange samtaler! Tiden i Vardeneset var en svært viktig epoke i min prestetjeneste. Her ble mye teologi, strategi ungdomsarbeid og menighetstenkning satt ut i livet, og erfaringene derfra har vært viktige for min kirkelige tenkning.
I en pause i Vardeneset-tiden jobbet Emmerhoff over et år i det private næringsliv, som eksportsjef i Agrando.
– Og etter Vardeneset var jeg prest på universitetet i ni år. Der var jeg prest på bortebane. Det definerte meg også, det å være prest uten kirke, på andre sin arbeidsplass, forteller Emmerhoff.
Han søkte på jobb som prost i Ytre Stavanger med ønsket om å være med å tenke strategisk rundt kirkens framtid. Den motivasjonen hadde han også i denne søknadsrunden. I en tid med både myldrende kirkemangfold og utfordrende uenigheter, brenner han for å fremme kristen enhet.
– Vi trenger hverandre
– I tid som på mange måter er preget av motsetninger, har det blitt viktig for meg å si at dette skal vi leve med. Det var ikke for ingenting Jesus ba i sin bønn: «La de alle være ett». Uro har det vært i kirken siden Apostlenes gjerninger. Paulus og Barnabas skilte lag etter en bitter strid. Motsetninger har vært en del av kirken opp gjennom alle år, men så har vi likevel vokst.
Emmerhoff tror mange vil definere ham som en klassisk teolog, som står for en del av de klassiske teologiske synene.
– Det betyr ikke at jeg ser ned på noen med annet syn enn meg. Jeg ikke bare ønsker en kirke med mangfold, vi er en kirke som trenger hverandre. Hvis vi klarer å se at det er en rikdom i det mangfoldet, så kan vi glede oss over det og velsigne hverandre, sier han og understreker ordene som er viktige for ham. Lavmælt, men såpass tydelig at han legger til at han ikke kommer til å bli noen «barrikadeprost». Hverdagen og menneskemøtene er viktigst.
– Bibelen sier at «i min Fars hus er det mange rom». Guds hus her og nå er kirken, og her skal det være rom for mange ulike mennesker med ulike meninger. Rom for alle. Kirken har alltid hatt ulike bibelsyn, det er ikke noe nytt. Men enhver må få lov til å gjøre opp for seg, ut i fra sin egen overbevisning. Jeg vil respektere andre, men ønsker også å bli respektert selv, understreker Emmerhoff, og sier han er stolt over å kalle seg klassisk teolog.
– Jeg ønsker å jobbe for at vi skal være en så moden kirke at vi lever med mangfold og motsetninger som en ressurs, og ikke et problem. I en kirke med 3,7 millioner medlemmer sier det seg selv at det er mange motsetninger. Men vi er uansett søsken.
Nåden i et nøtteskall
– Hvordan vil du være en domprost for alle, også medlemmer med et annet teologisk syn enn deg?
– Jeg vil fortsette slik jeg har gjort til nå! Når mennesker kommer til kirken skal de møtes med respekt, uansett hvilke saker de kommer med. Gud elsker alle mennesker ubetinget, og det skal kirken også gjøre. Det er nåden i et nøtteskall. Den innstillingen og holdningen har jeg til alle mennesker.
– Hva ønsker du skal prege Stavanger domprosti?
– Bispedømmet har en visjon som heter «Mer himmel på jord». Jeg har lyst at vi skal fylle de ordene med liv. Jeg ønsker at Jesus sine holdninger i møte med mennesker skal prege kirkene, slik at folk får lyst til å gå på gudstjeneste, og at frivillige og medarbeidere har en stolthet over menigheten sin.
– Hvilket forhold har du til Domkirken og Stavanger sentrum?
– Det får bli et voksende forhold, smiler Emmerhoff. – Men prostiet er ikke nytt for meg, jeg var en del av det da jeg var studentprest, så jeg vet at det er mange bra folk her.
– Velsignelsen er Guds ansikt
I tillegg til menighetsbyggingen i Vardeneset, trekker Stefan Emmerhoff fram studentfester på Folken når han skal fortelle om sine fineste opplevelser som prest.
– Vi hadde et godt samarbeid med Folken da jeg var studentprest. De hadde studentfester, og så holdt vi rett og slett gudstjeneste som en del av samme arrangement. Når jeg mot slutten sier «Nå skal vi ta imot Herrens velsignelse», så kommer folk fram til scenekanten, åpner hendene sine og tar imot velsignelsen. Så tar de ølglasset sitt og går igjen. Sangene og forkynnelsen, det var kanskje greit nok, men velsignelsen, den tuller du ikke med! Jeg tenker at velsignelsen er Guds ansikt. Og i den situasjonen kjente jeg det nesten fysisk. I dag er noen av de beste kirke-opplevelsene mine å møte prester og andre medarbeidere, og få se hvor mange som gjør en så fantastisk jobb i kirken.
Stefan Emmerhoff i samtale med klokker Einar Pettersen i Domkirken.
Opptatt av lyset
Når lyset åpenbares i den tilsynelatende vanlige hverdagen, da er Stefan Emmerhoff på plass med kameraet.
– Ja, du kan si jeg er opptatt av lyset i dobbelt forstand, humrer han.
Fotografering er en kjær hobby, og hvert år lager han en fotobok som en årbok til familie og venner. Familien, med kone («hvis det ikke var for henne, hadde jeg ikke vært prost i dag»), tre voksne barn, svigerbarn og tre barnebarn er noen av hans største gleder. Samt hverdagen, med hus, hage og menneskemøter.
– Og en glede og stolthet over troen på Jesus.
